~ one more try ~

SLUTT!!!! Jeg får ikke puste! Vær så snill. Gå vekk! 
Hvem er du egentlig? Jeg kan ikke se deg, men hendene dine merkes veldig godt. 
En tåre renner etter den andre.
Jeg giver etter luft..
Kan du ikke bare slippe taket?
La meg få oppleve det fantastiske med livet, som alle sier.
De glade dagene, den fantastiske naturen, de utroligste opplevelsene.
Hvorfor vil du ikke at jeg skal oppleve det? Er jeg ikke god nok?
Vær så snill å fortell meg det! Fortell meg om jeg skal fortsette eller bare gi opp.. 

~ i'm alive - or not ~

Hei dere som gidder å lese det jeg har å si. 
Jeg vet det er lenge siden jeg har blogget nå og det er fordi ting har gått syyyykt bra!
Men siden september - Oktober 13' begynte ting å falle..
Men der har man det igjen.. Ting går bra og da vil hodet ditt fucke til alt igjen.


 Hvorfor kan jeg ikke bare føle at jeg betyr noe for noen. 
En eller annen? Dere sier dere bryr dere, men hvorfor sitter jeg da inne...alene?
Jeg føler meg usyndlig for folk.. forlatt av omverden.
Kan ikke folk bare se at jeg også er her? 
Alt jeg trenger er ett smil..ett lite hei..en klem..

Det er snart ett år uten kutting.
1-2 mnd siden siste overdose.
Men hvor lenge vil de tallene stå der?

Jeg vil bare grave meg langt ned i sengen.
Bort fra alt.
Jeg vil se hvor mange som faktisk bryr seg hvis jeg blir borte en gang. 

Og søvn? Hva er det fornoe? 
Jeg har fått medisiner for at jeg skal sove..
Hvorfor vil de ikke fungere?
Det finnes sikkert mange svar på alt dette her, men jeg finner de ikke.  

 Hvorfor skal alt være så vanskelig? 
Kan jeg ikke bare få ett svar?
Ett lite tegn på at folk kan se meg?
At folk vet at jeg er her.

Jeg vet ikke hvem jeg er lenger.
Hvorfor skulle alt snu seg på hodet, nå som alt gikk så bra?

Jeg føler meg så alene.
Helt forlatt.
 

~ ups and downs ~

Med noen opp og nedturer kan jeg ærlig si at jeg har fått det bedre.
Har det ikke topp, men bedre.
Fortsatt en del å jobbe med, men det kommer seg ettersom tiden går.
Får egentlig håpe jeg ikke faller tilbake igjen.. for det var ett hælvette mildt sagt.
Tåler veldig lite, som f.eks kommentarer, humøret til folk osvosv.. Da faller jeg ganske langt ned.. 

~ sleep ~

Jeg vil bare sove.. Søvn er noe av det deiligste jeg vet.. Jeg føler meg borte. Slipper unna alt. Gleder meg til hver dag. Hver kveld hvor jeg kan få sove. Slipper beskymringer, mas, stress.. Slipper unna alt. Jeg føler meg rett og slett død, noe som er en deilig følelse. 

Ja, jeg har fått det mye bedre, men bare små ting får meg til å falle.. Falle lenge og langt og enda lenger enn det. Alt blir plutselig så tungt. Jeg vil bare forsvinne.. Sove og ikke våkne igjen. Jeg nyter hvert sekund når jeg sover.. tror jeg da.. Aldri noe gøy å våkne opp igjen, for da vil jeg bare sove igjen. Kjenne den deilige følelsen.

~ no words ~

Hvordan er det da ingen vil høre eller forstå det du har å si?! Når kroppen din føles som spagetti og du er helt utslitt?! Da bare det å stå opp om morgen, tar vekk alle kreftene dine for resten av dagen?! 
Det er et slit.. Et slit ingen vil gå igjennom.  Psyken faller bare lenger og lenger ned, uten at du vet hvorfor. Du får motgang av de som kan hjelpe. Du orker rett og slett ingen ting..  Jeg er lei og vil bare forsvinne.. Langt vekk.. 

!!!!!!!!!!!!!!!!!

NÅ ER DET FAEN MEG NOK! FAEN!!!!!!!!!!!!!!!

hvorfor kan ikke jeg være som dem

Alle de glade menneskene rundt meg, gjør meg deppa. Jeg føler meg så alene, selvom jeg ikke er. Jeg vil bare gråte, komme meg vekk. Komme meg hjem. Ned på rommet. Legge meg godt under dyna og bare forsvinne. Legen på bup i morgen for å ta noen tester. Jeg vil ikke. Jeg vil ikke føle meg syk. Jeg vil ikke føle meg som et problem for folk. At jeg er i veien og til bry for folk. Det er tungt. Det er vanskelig. Det er vanskelig å beskrive følelsene mine. Jeg føler meg følelsesløs, men med masse følelser. Jeg har ikke tanker, samtidig som jeg er full av dem. Jeg er på skolen. Et sted med mange folk rundt. Hvorfor kan ikke jeg bare være som dem? Være et glad menneske med ingen beskymringer? Det er vel bare sånn det skal være. At jeg skal gå rundt. Føle meg så alene. Føle meg redd. Jeg vil bare gjøre slutt på alt. Men jeg skal ha tålmodig het. Tålmodighet til å kunne få hjelp. Ja, jeg går til bup, men det har ikke blitt noen endringer enda. Å jeg vet ikke hvor lenge jeg skal holde ut. Jeg prøver mitt beste. På å holde ut så lenge som mulig. Prøver å smile, selvom jeg bare vil gråte. Men dette skal gå bra. Jeg håper det vil gå bra. Gi meg mot.. Gi meg styrke..

min historie

Jeg har kun skrevet om hvordan jeg har det nå, men det er sikkert folk som lurer på hvorfor jeg har det sånn. Jeg kunne vel egentlig ønske jeg visste det selv, men jeg kan skrive litt om hva jeg har opplevd osv.

Siden før 1. klasse har jeg hørt hvor stygg, feit og jævlig jeg er. Jeg gikk alltid alene. Jeg trodde ting skulle forandre seg da jeg begynte i 1. klasse. Men det gjorde det altså ikke. Ting ble værre.. Og da mener jeg MYE værre. Jeg fikk spørsmål som "Hvordan orker du å leve", "Seriøst, du er så feit, skjønner ikke at du greier å leve", "Du er så stygg" osvosv.
I 2. klasse var det kongen på haugen og en annen haug hvor de som ikke skulle være med, kunne være på. Jeg var på den vi andre kunne være på, da en gutt i klassen plutselig kom å dyttet meg ned i snøen og trykte en pinne langt i ryggen min. Jeg gråt av smerte og jeg sa i fra til lærerne uten at de gadd å bry seg noe serlig. Og kommentarene bare boblet på.
Vi flyttet til et annet sted, hvor det ikke ble så mye bedre. Fikk fortsatt kommentarer, men ikke like ille.
I 7. klasse tror jeg det var, så kastet noen en isbit med vilje i hodet på meg, så jeg fikk hjernerystelse. Læreren ga egentlig ikke å bry seg stort om det. Jeg trodde nok en gang at det skulle bli bedre å starte på en ny skole, men det gjorde det altså ikke. Litt, selvfølgelig. Greit, det holdt seg på lik linje etter at jeg byttet skole sist, men alikevel. Stygge blikk som fulgte meg overalt. Baksnakkingen foregikk som alltid.
I 8. klasse ble det sent ut et mer eller mindre porno bilde til alle på skolen, hvor navnet mitt og navnet til en annen i klassen, ble skrivd under. Jeg sa i fra til den ene læreren, men hun sa det var noe vi måtte ta hjemme. Da ringte mamma skolen og fikk sagt i fra, så det ble tatt opp på mandagen etter. 
I 10. klasse ble jeg slått og stikki med linjal, penner og passer.. Jeg ble kastet søppel på, fikk trusler midt på natten om at hvis jeg kom på skolen, ville jeg bli banket opp. Noe som heldigvis ikke skjedde, men redselen var der enda. Det sitter fortsatt veldig i meg.
Det var også en liten episode da jeg gikk 9. eller 10. klasse hvor jeg var veldig mye i svømmehallen. Det var visse folk som da prøvde å kle av meg midt i bassenget, gang på gang på gang, så det endte med at jeg holdt meg mer og mer inne. Vi var også ute, med den samme gjengen, som da inkluderer storebroren min. Klokken var vel i 23 tiden og vi ventet på å bli hentet.  Jeg ble sperret inne i et hjørne og ble klådd på. De prøvde også å kle av meg ute, mens de andre sto å lo ved siden av. Heldigvis kom jeg meg unna. Denne situasjonen er noe jeg har holdt for meg selv, frem til nå. Jeg har rett og slett ikke taklet å si det til noen.
Jeg har også vært på et besøkshjem siden jeg var 2 år. Litt frem og tilbake egentlig. Men nå i de siste årene har jeg vært der mye. Der var det en gutt som da var skikkelig drittsekk. Han prøvde også å kle av meg, klå på meg osv. Han brettet ned buksa og prompet meg i ansiktet, rapet på meg, kastet søppel på meg osv. Vi kontaktet barnevernet om det, så jeg slapp å være der.
Det har vært en del krangling her hjemme, som da vil si vold. Jeg fikk se mamma med fult av blåmerker hver dag i 1-2 år. Jeg så hun ble slått rett foran øynene mine. Det var mye skriking og redsel.
Selvskadingen har holdt på i 3-4 år. Jeg greide meg i ca et halvt år, før jeg begynte på igjen. Jeg har prøvd på overdose, uten hell. Jeg har stått på brua, uten mot nok til å gjøre noe spesielt. Jeg har måtte sydd, uten at jeg ble det. Så dere kan jo tenke dere selv?!
Jeg stoler veldig sent på folk av enkelte årsaker. Jeg har blitt brukt av venner jeg trodde var venner. Jeg har rett og slett følt meg som en slave. Jeg turte jo aldri å si i fra, i frykt for hva konsekvensene ble.
Jeg ser og hører ting som egentlig ikke er der. Jeg har blitt kalt paranoid og deppresiv av bup. Jeg har nå kommet inn dit igjen, som dere kanskje har skjønt. Å de skjønner virkelig ikke hvorfor de har sagt at jeg er det. Så jeg har levd på en løgn i 1/2 - 1 år. Jeg går rundt med redsel og usikkerhet hele tiden. Jeg har grått veldig mye, spesielt nå i det siste.
For ca 2 mnd siden, møtte jeg veggen. Jeg har holdt meg hjemme fra skolen mange ganger, fordi jeg ikke har taklet folkemengden. Jeg tåler fortsatt ikke store folkemengder, noe jeg ikke har gjort på utrolig mange år. Jeg er utslitt i hele kroppen. Jeg sover mange timer om dagen. Noen ganger sover jeg ikke i det hele tatt. Jeg stoppet, så og si, opp med å spise i 1 år. Jeg har begynt på igjen, med å spise veldig lite. Jeg har blitt kalt feit av legen min. Av en voksen erfaren mann.  
Jeg vet ikke lenger. Alt er så mørkt og dystert. Jeg ser veldig lite lys i fremtiden. Tanker og selvskadingen har kommet tilbake i stor grad. 

Dette ble et veldig langt innlegg, men jeg håper du har tatt deg tid til å lese dette og du kan gjerne dele innlegget. 
Og er det noe dere lurer på, så spør!! Vet ikke om jeg har fått med meg alt, greier virkelig ikke å få samlet tankene mine.

Jeg vil også få takket alle dere som har vært her for meg. Støttet meg igjennom dette her. Det blir virkelig satt stor pris på og det varmer et lite hjerte. 

død på innsiden

Jeg føler meg så død. Død på innsiden. Jeg føler ikke at jeg har noe å leve for. At jeg er her, kun på andres bekostning. At jeg ikke gjør noe selv. Jeg bare er her uten noen mening. Blodet bare rant, mer og mer. Det var deilig, men samtidig så utrolig vondt. Etter det første, greide jeg ikke å la vær. Jeg måtte bare fortsette. Tårene presser på, men de vil ikke slippes ut. Som om det er en sperre foran øynene mine. 
Skolen sliter meg ut. Jeg har vært der kun 2 dager denne uken. Ene gangen, fordi vi hadde fri, men de to andre, fordi jeg ikke taklet presset.  Jeg følte jeg måtte komme i dag. Vi fikk vite om vi kom opp i eksamen, noe vi ikke gjorde. Jeg ble så utrolig glad, men det fortsatt fort. Nå vil jeg bare forsvinne. Forsvinne fra alt og enda lenger. Mandag er det grunnkurs, tirsdag er det bup og grunnkurs, fredag er det bup nok en gang og hente kjæresten. Skal bli godt å ha han her, men tungt på en annen måte, uten at jeg har noen forklaring på det. Kanskje det bare er angsten over å ha folk rundt meg hele tiden? 

tapper meg for krefter

Jeg taklet ikke skolen i dag. Hadde vel egentlig den følelsen i går, men i dag så var jeg ganske sikker. Vil legge meg ned å sove. Grave meg langt ned i sengen. Bare forsvinne. Forsvinne fra alt og alle. Hele omverdnen. Natten gikk bra i går, om man ser bort i fra deppresjonen. Alt var normalt, men alikevel var det noe som tok vekk kreftene mine. Jeg er sliten. Utslitt, mildt sagt. Kan noen fortelle meg hva som tapper meg for krefter?! 

Smertene i kroppen dreper meg. Invendige smerter som vil ut. Det er kaldt. Uansett hvor mye jeg har på meg. Jeg fryser konstant. Dyna er den eneste som kan holde meg varm. Men jeg kan jo ikke ligge i sengen for alltid heller? Jeg må komme meg ut. Ut å møte folk. Men jeg takler ikke. Følelsen og tanken på å ha folk rundt meg, kveler meg. Tanken på skolen dreper meg. Mer eller mindre. Jeg prøver å jobbe med dette, men det går ikke. Jeg må ta frem de kreftene jeg ikke har. Bruke de 110%, noe som ikke går. Kan ikke ting snart bli bedre?

Les mer i arkivet » Januar 2014 » Mars 2013 » Februar 2013
blackskyandwetweather

blackskyandwetweather

18, Kautokeino

Jeg er ei jente på 16 år som har sine opp og ned turer som alle andre, men prøver sitt beste for å holde humøret oppe. Jeg har en anonym blogg for å kunne få ned alt av tanker uten å bli dømt for det, personlig. Jeg har ikke oppgitt riktig stedsnavn, for å være så anonym som mulig.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits